Gamle Bodø-minner 1

Av Lena Frivik  Kristensen                                                   Nordlandsposten  29.november 1971

Nå har vi i flere år med glede lest Marie Bjørnlies epistler fra det gamle Bodø, så nå fikk jeg selv lyst til å skrive litt fra vår barne og ungdomstid. Etter de stormfulle dager vi har hatt i det siste, kan det passe å fortelle at stormer og orkaner hadde vi nok av i gamle Bodø. Da hendte det rett som det var etter en stormnatt at lysstolper, ledningsnett, hagegjerder, trær og takstein sperret gater og fortau.

På skoletrappa sto gamle, snille Bjørnslie og ba ungene gå pent hjem og holde seg i hus til været bega seg, for på skolen var det hverken lys eller varme. For oss unger var uværet en spennende opplevelse, og med mor i spissen, og minsteungen i tau, dro vi ned på kaia eller ut på moloen for å se det betagende og nifse skuespill når elementene raste som verst. Og springfloa jaget oss opp mot torvet. For ikke å snakke om når stormen stilnet og vi fløy fjærelangs for å finne vrakgods.  Å for en fryd da vi fant en hel gris og vi lurte på å lage et kjempebål og steke kjøttet i glørne. Det ble det heldigvis ikke noe av, og det sparte vel snille doktor Lund for mange sykebesøk.

Ja, legemangel var det ikke i gamle Bodø, byen hadde 2 koselige «husleger», Lie og Lund som alltid hadde tid å ta seg av både store og små plager. Men så rendte jo ikke folk i tide og utide til legen, man hadde da «Hoffmannsdråper», «Sloans liniment» og tjæresalve som universalmidler for de fleste plager, og som sagt: «Tiden leger alle sår!» Nu bruker man alt for mye tid til å sitte i venteværelset til legen, og det blir man ikke friskere av.

Underholdningslivet var et kapittel for seg. De fleste foreninger hadde sitt eget teaterlag, og kviet seg ikke for å sette opp de største skuespill, og revyer forfatte av byens egne poeter. Alt fremført en uke til ende for fulle hus og stormende jubel, for alle mann gikk av huse for å støtte en god sak og more seg selv. Hvem kan vel glemme dr. Johnson som den fandenivoldske festlige Per Gynt. Arne Berg og Sigvart Hagen. Magda Øiesvold og mange, mange flere av byens faste «skyespillerstab», ja, det kunne vel skrives historie om mer eller mindre utilgjengelige. Den gang var det små ting som frydet og gledet, og man var selv med å lage moroa. Nå er det TV, radio, fart og tempo, som regjerer alt og alle og vi følger motstrebende med, men klamrer oss til minnene om de gode rolige og deilige dager vi fikk lov å oppleve.

Vårt lille Bodø hadde jo også føling med de triste vanskelige 30-åra, men de siste åra før krigen blomstret byen opp. Folk fikk råd tll oppussing og maling av husene sine, skiftet ut gamle møbler, kokeovner og diverse, så byen skinte om kapp med solen. Den skjønne maidagen da tyskerne la alt i grus for oss. Og i ruinene dominerte de nye elektriske komfyrene folk hadde kostet på seg.

Vel ble vår nye by både vakker og staselig, men vi savner den småkoselige hyggen for hverandre og hjelpe når det knep. Nå ser man mest fremmede fjes og folk er redde for å komme hverandre for nær, småbysjarmen er i ferd med å forsvinne dessverre.

I det hele var livet i det gamle gode Bodø mindre komplisert enn nå, man hadde seg sel og hverandre å stole på i glede og sorg. Ved begravelser var det slekt og venner som ordnet med pynting av kapell, gravøl og alt som hørte til, og mange husker vel Anna Benoni med einersekken på ryggen, eineren ble hakket opp og strødd foran kapelltrappen.

Og hvor mange ganger var vi ikke med og pyntet til bryllup i kirken med hvit løper, friske bjørkegreiner og markblomster, og det å overvære bryllupsseremonien var jo en del av våre små gleder.

I byen var det flere familier som hadde fjøs med kyr, geiter og høns, og jeg husker ennå vinterkvelder med sprakende kulde og flammende nordlys. Vi unger sprang på «luggføret» utover til gamle kinoeier Jørgensen og hentet melk, og en annen gang en pose høyfrø som mor brukte mot gikta. Det var også flere

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar